2021 – En oppsummering

Året som har gått har vært preget av koronapandemi, flytting, bygging av hundegårder, nye flokkmedlemmer, og dessverre tap av to kjære hunder.

Konkurranser og aktiviteter
Det ble få konkurranser på oss av overnevnte grunner. Så og si ingen sledeløp ble arrangert pga Covid, men vi fikk mange fine treningsturer både på slede og barmark. Et barmarksløp og en utstilling fikk vi med oss. Dahlia var på valpekurs i januar, og Rina i august. Kjekt med litt input for både hund og eier. Vi har også deltatt på en del miljøtreninger med de unge. Tone deltok på kurs for dyrevelferdskontrollører i regi av Norges hundekjørerforbund.

Miljøtrening
Barmarksløp (1/3)

Farvel til to kjære hunder
Vi måtte ta farvel med Mir i april. Mir var 11 år gammel, og kroppen begynte å skrante. Det var veldig trist, selv om det ikke var helt uventet med tanke på alder. Vi skulle nok gjerne sett at vi fikk beholdt henne lenger, men sånn ble det ikke. Mer sjokkartet var det at vi måtte ta farvel med Ain i oktober. Han fikk akutt nyresvikt, av årsaker vi ikke vet, og måtte avlives. Ain var den første valpen som ble født hos oss, en særdeles trivelig fyr om enn litt selektiv når det gjaldt hvilke folk han likte. Som trekkhund var han suveren, sterk og rask! Vi savner begge to veldig.

Mir
Ain

Flokken
I april flyttet Mazè inn. I juni kom Rina, og i Juli/august kom Kvitebjørn. Les mer om dem på deres side. Det er en gjeng trivelige hunder, og sammen med Dahlia, Snodig, Timir og Moira utgjør de en lovende gjeng for fremtiden. Nå har vi altså veldig mange yngre hunder, men noen av de gamle, gode er fortsatt her. Libby, Irri og Bock blir ti år i 2022. Umi og Lyra blir åtte år, mens Zuma og Cali blir fem. I tillegg var vi så heldige å få inn Snøball i høst. Snøball blir seks år i år, og er en god lederhund. Han har også et veldig godt gemytt, og vil være en god læremester for gjengen fremover. Irri og Libby går fortsatt i trening denne sesongen, med stor iver og glede. Bock har en utfordring med ryggen og lår, og får oppfølging for dette. Han er med unghundene på tur, og ellers på fotturer, og trives godt med det.

Kvitebjørn aka Bumpe. Piperbakkens Alnitak Stjerne er hans mormor.

Nytt bosted
I april flyttet vi til Ringsaker, nærmere bestemt Brumund, utenfor Brumunddal. Her har vi god plass og trives godt både to- og firbeinte. Vi kan trene fra hundegården, i hvertfall på grus. Per nå bruker vi ATV opp til sledeløypa. Så får vi se om vi får til å lage en tilførselsløype, det er litt kronglete opp til sledeløypa. Uansett skal vi klare oss fint! Å slippe å pakke alt i bilen for hver eneste trening, som vi har gjort hittil, det er rett og slett fantastisk! Hundene får løpe løs før og etter trening, og det har de veldig godt av. De får også løpe i løpegården hver dag, og vi merker at de får bedre kondis av det. Og gjett om de koser seg!

Hvem koser seg mest??
Hunder foran Atv, slede hengende etter ATV og så kobler vi om før vi kjører ut i sledeløypa 🙂
Start rett fra hundegården!

Ny maskot
Når man flytter på landet, så må man ha katt! Katten Tom kom hit i august. Han har hatt en litt tøff start på livet, og er ganske sky. Men han er en grei fyr, og har jobb som maskot og skadedyransvarlig. Han holder seg unna hundene, og det er bra.

Foto Heidi Fredriksen

Mål for sesongen Sesongen 2021/2022 har vi ikke store ambisjoner. Vi har mange nye unge hunder, og fokuset er på å kjøre inn disse og gi dem gode forutsetninger som trekkhunder og for resten av livet. Men vi trener like mange ganger i uka som før. Håpet er å få startet noen løp. Hovedmålet er som alltid: Moro for dem på to og dem på fire bein. Følg oss på instagram eller facebook for litt mer jevnlige oppdateringer 🙂

Vi har flyttet

I april flyttet vi til Ringsaker, nærmere bestemt Brumunddal

Her kan vi boltre oss på 12 mål, og hundene har endelig fått løpegård. Ny hundegård er under bygging. Nå kan vi trene barmark fra døra, og kan hende får vi til å lage oss en tilførselsløype opp til sledeløypa – uansett er det kort vei å kjøre bil.

Før løpegården kom opp. Bolighuset i bakgrunnen. Gamlestua og låven nærmest.

Nytt flokkmedlem

Møt Sheza Classic Phoenix! Oppdretter har gitt henne kallenavn Dahlia. Sålangt en eksemplarisk valp. Akkurat passe rampete, og passer dermed perfekt i Piperbakkengjengen.
Litt morsomt – bak i stamtavla hennes finnes halvbror av Coco (Dante), og søster av Nala . Ellers er det mye finske linjer. Dette blir spennende

Seks uker gammel.

På slede

Snøen kom litt sent i år, og nå er sledeføret regnet vekk. Men noen fine turer har vi fått – og det er spådd snø i romjula, så vi får bare smøre oss med tålmodighet.

Sesongen 20/21- noen tanker og mange bilder

Treninga går foreløpig etter planen, og gjengen er i god form. Hva sesongen bringer er litt usikkert, da endret arbeidsgiver (Tone) og arbeidssted (Runar) vil medføre flytting. Så da får vi se hvor mye tid vi har til å kjøre løp i helgene, og ikke minst -til å trene nok til å ha et konkurransedyktig spann. Hundene må ut, så trening blir det, men lengden på treningene er spørsmålet.

Og så er det korona-spøkelset da. Blir det arrangert løp, og i såfall, i hvilken form?

Se hva som skjer-Det er vel mottoet her om dagen! Et par ting er sikkert- treningsturer blir det. Og moro skal vi ha det. Spennende tider!

Et par samlinger har det blitt tid til. NSHK høstsamling, samt NSHK lokallag Hamar.

Noen av hundene på oppstallingswire Osdalen

Det har såvisst ikke bare vært sol denne høsten! Det har vært rekordmengder nedbør, og relativt høy temperatur for sesongen å være. Vi har ikke utviklet svømmehud mellom tærne – ennå! 🙂 Men fortsetter det på denne måten, ja så er det vel svømmeknappen neste!

Oktober, Sirikjerke (Drammen)

Et par treningsturer i minusgrader kan vi også skilte med, samt en på potesnø.

Osdalen, Oktober
Fra området vi trener mest i, her er vi oppe ved Nordvannet
Zuma og Irri i led. Skjerva, Oktober

Sesongen er i gang!

Zarya 2013-2020

I juli måtte vi ta farvel med Zarya/Liten. Liten var en flott hund på alle måter.

Foto E.I.W

I 2016 fikk Zarya glaukom på venstre øye, og måtte fjerne det (øyeballen ble fjernet, hornhinne inntakt). Siden den gang har vi behandlet høyre øye for å holde det i sjakk. Dette innebar drypping med en cocktail ulike øyedråper tre ganger om dagen; oftere ved trykkøkning. Fire ganger har hun hatt høyt trykk og vært midlertidig blind. Tre ganger gikk det bra. Denne gangen kom synet ikke tilbake, og vi bestemte oss for at nok er nok. Noen hunder klarer seg fint som blinde, men Zarya ble redd og inneslutta, kræsjet i ting og ville helst ikke bevege seg. Vi bestemte derfor at nok er nok. Etter fire år med nitidig behandling for å holde øyet i sjakk gikk det ikke lenger.

En stor hundepersonlighet er borte. Sofaen er tom. Ingen tigger kinakål lenger.

Opprinnelig to blå øyne

Nye flokkmedlemmer

Nay-La-Chee`s Panderosa Erdiani og Timir flyttet inn i juni. To trygge, fine valper fra Rikke Bergendahl. De har en spennende stamtavle, og vi har tro på at dette blir gode trekkhunder etterhvert.

Jovisst passer siberian fra brukslinjer som turhunder!

Sitter ute i hundegården og har akkurat lest nok et innlegg på facebook om folk som er på jakt etter en siberian husky som turkamerat, men ikke fra brukslinjer. På en eller annen måte har det oppstått en «sannhet» om at hunder fra brukslinjer ikke kan brukes som tur/familiehunder. Det er veldig synd.

En siberian duger til det meste 🙂

Siberian husky er en polar trekkhundrase, med aner fra sibir. Den er avlet frem som trekkhund, og etter mange århundrer (tusener) har vi fått den rasen vi har i dag, med de egenskapene den har. Etterhvert har avl av siberian husky utviklet seg i ulike retninger, og ikke alle tar hensyn til rasens historie som trekkhund.

Selv om målet ikke er å drive med hundekjøring og spannkjøring, og man bare skal ha en hund, ønsker de fleste som skaffer seg en siberian husky som regel en turkamerat til bruk på skitur og til fots. Dermed er det jo moro med en hund som som trekker. Jeg har møtt hundeeiere som har vært skuffet over at hunden ikke jobber så godt, og ofte har disse hundene ikke foreldredyr som er valgt ut etter bruksegenskaper. Evnen og viljen til å trekke er en del av det vi putter sammen i begrepet «bruksegenskaper». Andre ting en ser etter er gemytt, god av-knapp (gode trekkhunder hviler når de kan), funksjonelt eksteriør, osv (les mer her). Uten fokus på dette, er sannsynligheten for å få frem gode trekkhunder ikke like høy. Derfor – om man ønsker en hund med vilje og ønske om å trekke på tur, er det lurt å velge hund fra oppdretter som tar hensyn til bruksegenskapene, selv om man ikke har noen planer om løpskjøring selv. Det må nevnes at det å jobbe alene foran sykkel og ski ikke faller naturlig for alle siberians, og at noen faktisk må læres opp til at det funker fint å jobbe alene. Men mangler de «trekkhode» får man en vanskelig jobb.

Det er ikke sånn at hunder med gode bruksegenskaper fungerer dårligere som tur- og familiehunder enn hunder som ikke avles med tanke på bruk. Eller for å si det på en annen måte: Det er ingen motsetning mellom å være avlet for det en siberian husky skal være, nemlig en polar trekkhund, og det å fungere som familie og turhund. Noen individuelle forskjeller kan det være, her har vi et par hunder som har for høyt energinivå til at de ville passet bra i en småbarnsfamilie, mens vi har andre som er veldig rolige. Men i selen har vi ikke sett noen store forskjeller på disse. Uansett linje og avlsmål, så er siberian husky en hund som trenger fysisk mosjon. Og de fleste har sterkt jaktinstinkt og kan ikke gå løse.

Kan hende kommer noe av misforståelsen av den forskjellen man kan se på forskjeller mellom brukslinjer og utstillingslinjer av typiske brukshundraser (som schäferhund). Men her snakker vi om andre egenskaper enn det vi gjør for trekkhunder, og det er lite sammenlignbart.

For en aktiv eier/familie er rasen en flott turkamerat, og veldig mange starter med rasen på den måten. Den største faren er at man blir hekta av basillen og ender opp med flere 🙂

Sånn kan det gå!


Zima 2010-2020

Zima ble akutt syk mandag kveld, og veterinæren mistenkte livmorbetennelse. Da Zima ble hasteoperert sent på kvelden fant de ikke bare en betent livmor, men også flere forandringer i buken og en misfarget lever. Det var derfor ingenting å gjøre.

Zima var en flott hund på mange måter. Hun hadde veldig godt gemytt og var en trivelig hund. Hun var også lederhund i spannet, og en stødig flokkleder. Zima ordnet opp, og det på en avvæpnende og god måte som alle hundene respekterte. Hun var aldri brå eller voldsom, og viste et fantastisk kroppspråk, som var veldig fascinerende å se på. Vi hadde håpet å ha Zima her i mange år til, hun ble bare ti år (f. 20.4.10). Hun vil bli savnet av både to og firbeinte her.

Zima og Ceti på barneløp
Zima. Foto Anne Guri Moum
Zima og Mir, to søstre som ikke er søstre- men som er vokst opp sammen